Den ortodokse Kirke i Norge (1)

Hellige Nikolai ortodokse menighet (English here) 
Άρθρο για την Ορθοδοξία στη Νορβηγία. Ελληνικά για το ίδιο θέμα (λιγότερα) εδώ. Δείτε και την ενότητά μας Ορθοδοξία στη Σκανδιναβία.

Den ortodokse lære

 
Liturgi i Selje kirke sammen med f. Damaskinos

Det er ytterst vanskelig å tale om konfesjonelt særpreg ved den ortodokse kirke, ettersom den ortodokse tro har sitt uttrykk i hele den kirkelige tradisjon, som omfatter Den hellige skrift og den teologiske, liturgiske, kunstneriske og kirkerettslige arv. Den ortodokse tro er ikke formulert som en helhetlig lære, men manifesteres i kirkens liv.
Ordet "ortodoks" betyr rett lære og gudstilbedelse. Ordet oppstod i oldtiden som betegnelsen på menneskets rette forhold til Gud, uttrykt i en forkynnelse av Gud og tilbedelse av Gud som er i overensstemmelse med Guds virkelige storhet . Lære og gudstjeneste lar seg her ikke skille ad, de går parallelt som utfyllende størrelser.
Det som gjør kirken ortodoks, er ikke de mange ytre kjennetegn (som ofte er kulturelt og historisk betinget), men den ortodokse tro. Den er uttrykt i den apostoliske overlevering (tradisjon) som omfatter både Den hellige skrift og kirkelige skikker, forordninger og gudstjeneste, som betraktes som inspirert av Helligånden. Viktige deler av den hellige tradisjon er, foruten Bibelen, de økumeniske kirkemøtenes læreutsagn, og i særdeleshet det første møtet i Nikea år 325, Den nikenske trosbekjennelse. Spissformulert kan en si at denne trosbekjennelses uforandrede tekst er kjennetegnet på den ortodokse tro.
Kirken "bygger" ikke på den Hellige Skrift, for Kirken var før Skriften (NT), men Den Hellige Skrift er uttrykk for Kirkens tro. Og ettersom den er inspirert av Helligånden, er den rettesnor (kànon) for troen.
Kirken er det primære - den er Guds Rike som Kristus gjorde nærværende og som Ånden stadig gir liv. Kirken er en gudmenneskelig størrelse, den er gudsriket inkarnert i vår verden. Kirken er ikke noe de troende skaper ved organisering eller som kan fastholdes ved ytre, institusjonelle vedtekter - den er til i kraft av Ånden som manifesterer seg i de troende og gjør dem til Kristi Legeme. Slik er Kirken en dynamisk størrelse, innen gitte institusjonelle rammer.
Dersom du vil lese mer om den ortodokse lære kan vi anbefale Tito Collianders bok "Gresk-ortodoks tro og livssyn". Den koster kr 50 og kan bestilles gjennom Hl. Trifon Skita. En annen bok som tar for seg ortodoks tro og lære er boken "Vår tro" av erkebiskop Paavali av Finland. Denne boken koster kr. 150 og kan bestilles på samme sted. Likeledes har vi utgitt en ortodoks bønnebok som inneholder en samling bønner som tradisjonelt benyttes av ortodokse kristne. Den koster kr. 248 og kan bestilles på samme måte som bøkene over. Dersom du er interessert kan du laste ned et kapitel fra bønneboken med beskrivelse og forklaring av Vigilien (vesper og matutin) og Den guddommelige liturigen her. Last ned dokument i MS Word format Høyreklikk lenken og velg målkatalog.

Kirkebladet-Ortodoks Røst er et dansk norsk tidsskrift. Bladet kommer ut flere ganger i årest. Du kan bestille abonnement via Internett-sidene til den danske Kirkeforeningen eller via Hl. Trifon Skita

Helgenberetninger
 
Frem til år 1054 var den latinske Vestkirken én og den samme Kirke som de ortodokse kirkene. Derfor har også Norge vært et ortodokst land med ortodokse helgener. Som ortodokse kristne i Norge har vi behov for å be med norske hellige. Samtidig har vi en enestående anledning til, og kanskje et ansvar for, å synliggjøre ortodokse røtter hertillands. Nettopp derfor er vår ikonostas på Helsfyr utvidet med fire helgener som alle har tilknytning til Norge: Hl. Sunniva, Hl. Olav, Hl. Hallvard og Hl. Trifon.

Olav den Hellige - Norges evige konge

Olav Haraldsson (995-1030) står i en særstilling blant norske helgener: Han var konge mens han levde og ble siden en uhyre populær helgen både i øst og vest. Det er ingen overdrivelse å si at Olav er verdenshistoriens mest betydningsfulle nordmann. Derfor er der skrevet uttallige tusen sider de siste tusen årene om hans liv og død, hans jærtegn og mirakler. I denne omtalen må vi nøye oss med et lite omriss av hans levned og eftermæle. Olav var en eftertenksom og staut mann, rettferdig men streng; han var både skald (dikter) og treskjærer. Men først og fremst var han kongelig, ætling av Harald Hårfagre. Han vokste opp som hedning på en kongsgård på Ringeriket. Ungdomsårene Det var en rå og brutal tid kongsemnet fødtes inn i. Som tolvåring forlot den kraftige, brunhårede gutten gårdslivets ro og drog til sjøs som viking. Han herjet i øst og i vest. Efter en stund havnet han i tjeneste hos en kristen konge, Æthelred II av England; lite tydet imidlertid på at Olav skulle bli en hellig mann. Dog gikk han snart i tjeneste hos en annen kristen, hertug Richard II av Normandie. Påvirkningen fra de europeiske herskerne må ha gjort noe med Olavs sinnelag, for her, i Rouen, åpnet han seg for evangeliet og lot seg døpe til Kristus. Omlag år 1014 ligger Olav med skipene sine ved Gibraltar. Han hører en stemme som sier: "Far du tilbake til din odel, for du skal bli Norges konge til evig tid!" Den unge mannen fatter ikke helt hva dette innebærer, men han skjønner at det er et tegn og stevner nordover.  Konge av Norge   Året efter lander Olav på Selja, helgenøya. Idet han steger ut av skipet, snubler han og utbryter: "Nå falt jeg!" Men følgesvennen svarer: "Du falt ikke, konge - nå festet du fot i landet." Drotten ler og sier: "Det kan så være, om Gud vil." I Olavs liv viser nederlag seg ikke sjelden å bli til seier. Til tross for det politiske nederlaget som skulle komme, ble han Norges apostel.  Norge er på denne tiden et splittet rike styrt av lokale høvdinger og mektige menn. Olav kommer til makten og evner å samle det splittede Norgesveldet. Ti år med fred følger. Og Olav utnytter tiden vel: Med seg i skipene som la til på Vestlandet hadde kongen biskop Grimkjell og flere andre biskoper og prester; kongens kall er å fullende kristningen av Norge.
	Fra ikonostasen i Hl. Nikolai ortodokse kirke. Ikonet viser Hl. Olav sammen med Hl. Trifon av Petsamo

Han forkynner den Gud som har skapt verden og alt som lever; han forkynner Hvitekrist (som vikingene kaller Kristus) født av en jomfru og oppstanden fra døden til menneskets frelse; han forkynner Den Hellige Ånd som lever i Kirken. I en liturgisk Olavshymne heter det at han "utførte evangelistens tjeneste på mest hengivne vis, iført troens brynje og frelsens hjelm. Han besøkte egnene der omkring og sådde overalt frelsens lære. Gode Jesus, hvilke anstrengelser tålte han ikke for å omvende folket."
På denne tiden innfører Hl. Olav kristenretten: Ved tinget på Moster (1024) får han vedtatt kristne lover, og han befester troens og kirkeinstitusjonens stilling i landet. Før Olavs tid var kirken i Norge en løselig sammensatt misjonskirke; nå blir kirken nordmennenes religiøse fellesskap. Kristendommen trer inn som et viktig element i norsk kultur; det blir påbudt å gi arbeidsfolk og seg selv fri om søndagen, det blir forbudt å sette ut uønskede spedbarn for å dø, tvangsekteskap og flerkoneri forbys, faste- og festdagene blir innført som en del av folks dagligliv osv. Der hvor man tidligere har blotet og dyrket hedendommen, på gårder og helligsteder, reises nå kirkebygg - stort sett små stavkirker. Hver bygd skal ha en kirke. Messen, Den guddommelige liturgi, feires rundt om i riket.
Men Olav har altså ikke utelukkende fremgang. Den digre mannens iver og strenghet driver ham til å bruke ufine metoder; han oppfører seg tidvis mere som politiker enn som kristenmann og får folk imot seg. Idet han utvider lovens og rikskongedømmets myndighet, svekker han de lokale krigshøvdingenes makt. Heller ikke stormakten Danmark er begeistret for utviklingen. Når høvdingene og danskekongen rotter seg sammen - og deler av bondestanden henger seg på - har Olav skaffet seg et så stort kobbel fiender at han må rømme landet. I 1028 tvinges kongen i utlegd. På vei østover misjonerer han på Gotland og blir siden regnet som Gotlands nasjonalhelgen.

Kjærlighet og eksil i Russland

Heller ikke i kjærlighetslivet hadde kongen hatt det store hellet. Tidlig ble Olav trolovet med den fromme Ingegjerd fra Sverige (som senere skulle regnes blant de hellige), men før han visste ordet av det, hadde faren gitt henne til Jaroslav den Vise i Russland. Olav ektet isteden Ingegjerds halvsøster, frilledatteren Astrid. Forholdet mellom Olav og Ingegjerd var imidlertid et inderlig kjærlighetsforhold, og begge tok bruddet svært tungt.
Men nå, flere år senere, blir han altså nødt til å gå i eksil. Efter Gotlandsoppholdet farer han videre østover til Russland. Som en slagen mann søker han ly hos storfyrsteparet Jaroslav og Ingegjerd. De tar vel imot ham i Novgorod (eller Kiev - det er uklart hvilken av de to hovedstedene han oppholder seg i.) Sagaen beretter at Olav er begeistret for å møte sin gamle flamme, for de to har fremdeles et godt øye til hverandre. Men i det voksende russiske riket møter Olav også en vital kristendom og en kirke som blomstrer i all sin prakt. Og i all ydmykhet - klostrene skyter frem i Jaroslav og Ingegjerds rike.
Hl. Olav var ingen asketisk helgen som levde et dydig liv i all fromhet og renhet. Hans religiøsitet trengte lang tid for å modnes. Men nå, som en fallen konge, får han flust av tid til å gruble over livet og gå til Gudstjeneste. Snorre forteller at først her, i Gardarike (Russland), lot Olav sin personlige kristentro utdypes. Han vurderte å dra til Jerusalem på pilegrimsferd eller å gå i kloster. Det viste seg også at han hadde evnen til å helbrede syke, blant andre Ingegjerds blinde sønn Vladimir.

Nederlag og seier

I 1030 viser Olav Tryggvason seg for Haraldssønnen i drømme; han byr ham å vende tilbake til fedrelandet. Olav røskes ut av grubleriene og takker nei til fyrsteparets tilbud om å overta styret av Bulgaria. Han har kanskje allerede innsett at seieren må skje gjennom nederlag, og at hans kors ligger i Norge. I hvert fall lar han sin sønn Magnus bli tilbake i Russland når han selv drar med en liten styrke mot Norge; han vil forsøke å gjenvinne riket, selv om norske og svenske stormenn råder ham fra det.
Drotten rir inn i Norge gjennom Verdalen. Slaget står tidlig om morgenen på Stiklestad i Trøndelag. Det går ikke lenge før Olavs menn må gi tapt mot overmakten. Kongen blir drept av Thore Hunds hugg før non den 29. juli. Dagen efter går merkelig nok banemannen ut på marken og vasker liket. Blodet fra den døde heler Thores egne sår.
Mangt i Olavs liv handlet om ukristelige ting som makt og vold og krig. Men det underligste med Olav er hvorledes han døde som en mislykket konge og en ussel kriger med mangfoldige fiender i landet. I vikingtiden - en tid da krigersk heltemot og styrke var en manns viktigste dyder - døde Olav som en svekling. Likesom for hans lidelsesdøyende trosbrødre Hl. Boris og Gleb ble hans svakhet ham til styrke og hans død til liv.
Snart efter slaget på Stiklestad skjedde nemlig en mengde mirakler i forbindelse med martyrens legeme; der finnes egne bokverk som tar for seg alle Olavs mirakler og undergjerninger, så mangfoldige er de. Kongens levninger råtnet ikke, men håret fortsatte å vokse, hans kinn var rødlatne og livlige. Folk ble helbredet i hopetall.
Med Olav den Helliges død ble kristendommen hele Norges tro. De som nettopp hadde kvestet kongen, ble med ett hans tilhengere. Selve drapsmannen Thore Hund angret og drog på botsferd til Jerusalem. I døden maktet Olav hva han ikke greide i livet: å samle og kristne riket. Slik ble han Norges evige konge.

En europeisk helgen

Ikke bare ble Olav hurtig Nordens mest populære helgen; han ble også en av de store europeiske helgener. Nidaros (Trondheim) ble straks et pilegrimsmål for folk fra "hele verden". I vår egen tid valfarter fremdeles ortodokse kristne (samt protestanter og katolikker) til Trondheim, selv om det meste av Olavsrelikviene dessverre gikk tapt i forbindelse med reformasjonen. Én relikvie er imidlertid bevart; den befinner seg nå i St. Olav romersk-katolske domkirke i Oslo. Resten av Hl. Olavs levninger er trolig begravet ett eller annet sted rundt Nidarosdomen.
Men over det meste av Norge finnes Olavskilder og andre hellige steder som lokale tradisjoner setter i forbindelse med Olavs nærvær. Norske guttebarn er overalt siden blitt kalt Ola(v/f) eller Ole efter den store helgenen. Også legende urter og planter i den norske floraen fikk navn efter ham. Hl. Olav er av eftertiden blitt sett på som en helbreder og bekjemper av troll.
Olavskulten spredte seg raskt i den kristne verden, både østover og vestover. Olavskirker og -monumenter ble snart efter 1030 reist også i alle deler av den kristne verden, blant annet i Novgorod og Vyborg (i Russland), Gdansk (Polen) og Tallinn (Estland). Olavskapellet i Konstantinopel skal ha oppbevart Olavs mirakuløse sverd Bæsing. I Fødselskirken i Betlehem finnes et gammelt Olavsikon (fra 1200-tallet) i bysantinsk stil malt på en av kirkens søyler. I Norden og Vest-Europa har Olavskulten vært enda videre utbredt; i Sverige alene har hver tredje middelalderkirke et Olavsbillede, og man kjenner over 75 Olavskirker i landet. Der er forresten en del eksempler på at kirker (blant annet i London og København) ble viet både Hl. Olav og Hl. Nikolai!
Hl. Olav ble ikke minst en nasjonal helgen for Norge. Olavsikoner ble i middelalderen båret i prosesjon rundt åkrene med bønner for årsveksten; Olav ble dertil regnet som dyrenes og særlig hestenes beskytter. Hans festdag Olsok feires den 29. juli (11. august); dagen ble og blir fremdeles feiret med dans, bål og et festmåltid med øl, rømmegrøt og spekemat. Vesle Olsok kalles 3. august (16. august) som er en feiring av at hans legeme ble gravet opp og lagt i et relikvieskrin i 1031. Over gravstedet ble der senere reist en Kristkirke som vi idag kaller Nidarosdomen.
Både Hl. Nikolai og Hl. Olga menighet ærer Olav som ortodoks helgen, og for noen måneder siden ble et Olasvsikon innviet av russiske geistlige i den norske ambassaden i Moskva. Olav avbildes ofte med en øks - martyrvåpenet.

Hl. Sunniva og seljemennene

Den hellige Sunniva vokste opp vest i det kristne Irland omkring midten av det tiende århundre. Hun var kongsdatter og tidlig klok. Da faren døde, tok hun over styret av kongedømmet. Siden hun var en vakker og mektig jomfru, ønsket mang en beiler hennes hånd. En hedensk viking truet henne gjentatte ganger; han plaget og plyndret folket og skapte ufred i riket da hun ikke ville gifte seg med ham. Sunniva fant situasjonen uutholdelig og innkalte folket til råd. Her la hun frem problemet for dem, og konkluderte ifølge sagaen slik: "Jeg vil gjøre meg fri, som en ættstor kvinne, og overgi meg til min Herre Jesu Kristi makt og forsyn, og alle de som vil følge meg må gjøre slik." Hun ville forlate landet slik at befolkningen kanskje endelig kunne få fred.
Sunniva var høyt elsket av folket både for sin omsorg for de fattige og undertrykte og for sin fromme iver for gudstjenestelivet. Derfor valgte mange å følge henne i utlendighet. Kvinner, menn og barn forlot sin fedrenejord for godt. Som skikken i Irland tilsa, la de ut på det åpne hav uten årer, ror eller seil og uten våpen; likesom Noah gikk de ombord og la sine liv i Herrens hender.
Efter lang tid i rom sjø drev skipene mot norskekysten. Noen strandet på øya Kinn i Sogn og Fjordane, mens Sunnivas skip landet lengre nord i fylket, på øya Selja syd for Stadlandet. Øya var tildels skogkledt, rik på ferskvann, og sjøen var full av fisk. Selja fungerte dessuten som beitemark for fe eid av bønder inne på fastlandet. På vestsiden av Selja fant seljemennene (som Sunniva og mannskapet hennes siden er blitt kalt) noen store steinhellere og huler. Der slo de seg ned og levet et asketisk liv med utsikt til Nordsjøen. Der feiret de sine gudstjenester og lovet Gud under den veldige Vestlandshimmelen. Kosten var fastemat: fisk og grønne vekster. 

 Fra ikonostasen i Hl Nikolai ortodokse kirke. Ikonet fremstiller 

Hl. Sunniva fra Selje sammen med Hl. Hallvard fra Lier

I et kristent irsk dikt fra denne tiden heter det: "Frydefullt er det at jeg kan stå på øyas bryst… At jeg kan se de prektige fugleflokker over det vide hav, at jeg kan se de mektige hvaler, de største av alle undere… At jeg kan prise Herren som har makt over alt, himmelen med dens engler, jorden og tidevannet."

Bøndene på fastlandet ble imidlertid urolige da de oppdaget at der var fremmede ute på Selja. Overbevist om at seljemennene var ute efter dyrene, sendte bøndene bud på Håkon Jarl (ca. 935-995), en hedning som styrte Norge fra Trøndelag. Ladejarlen kom med full hærstyrke for å angripe den forsvarsløse møya og hennes våpenløse menn. Idet folket på Selja fikk øye på krigsskipene i det fjerne, innså de at døden ville komme. Rådville trakk de inn under hellerne og bad fortrøstningsfullt til Kristus, selv oppstanden fra en hule i fjellet, at Han måtte frelse deres sjeler, og om at deres legemer ikke måtte falle i krigernes hender. Med ett brast de store kampesteinene og dekket de bedende. Slik ble bønnen hørt, og slik ble Hl. Sunniva og seljemennene de første ortodokse martyrer på norsk jord.
Jarlen på sin side ble aldeles forfjamset da han ikke fant noen folk på Selja (for han hadde sett dem fra båten) og måtte snu med uforrettet sak.
Efter dette hendte mange merkelige ting på Selja: En bonde mistet hesten sin, men fant til sist hoppa stående foran den store steinrøysa vest på Selja; hun stod fjetret fremfor en søyle av vidunderlig lys.
Noen år senere drog to hedenske stormenn, som begge het Tord, nordover fra Fjordane for å besøke jarlen. På vei forbi Selja ble de overrasket av et merkverdig syn: Et sterkt og fagert lys strålte ned mot Selja fra oven. De to gikk i land for å undersøke, og der fant de et menneskehode som anget søtt og duftet av honning. Forundret som disiplene ved Kristi forklarelse på Tabor tok de to hedningene med seg den hellige relikvien til Nidaros. Dér var det imidlertid skjedd visse omveltninger: Den upopulære jarlen var styrtet, og den ortodokse misjonskongen Olav Tryggvason (968-1000) hadde overtatt makten. Olav var oppvokst i Estland og ved Vladimir den Helliges hoff i Russland. Han var primsignet (blitt katekumen) i Konstantinopel før han ifølge enkelte kilder skal ha hjulpet Vladimir med kristningen av Russland. Siden kom han til Essex, ble døpt i England og bidrog så til kristningen av Norden.
Kong Olav og de to Tord'ene ble gode venner; han fortalte dem om den treenige Gud og bad dem ta imot dåpen. De to var ikke uvillige til det, men ville spørre kongen om det merkelige hodet. Kongen og hans biskop Sigurd så straks at dette var et helgenhode. Tord'ene valgt så å ikle seg Kristus i den hellige dåp. Der var stor glede ved hoffet.
Olav og Sigurd forhørte seg om Selja blant nordmennene på tinget på Dragseidet. Fór de dernest ut til Selja og fant visselig velluktende knokler i ura. Endelig trengte de inn til en liten hule i berget hvor de fant Hl. Sunnivas kropp like hel med hår og hold.
Dermed lot de bygge en Sunniva-kirke i fjellsiden. Levningene ble lagt i relikvieskrin i det Herrens år 996 og anbragt i kirken. I hulen (som kalles Sunnivahulen) ble der reist et lite kapell - trolig viet erkeengelen Mikael. Da den store helgenkongen Olav Haraldsson den Hellige (995-1030) kom for å fortsette navnebrorens kristningsverk, landet han på Selja, og vi kan regne med at han feiret liturgi i Sunniva-kirken eller under steinhellene.
Med seljemennene hadde vikingriket Norge fått sine første helgener: mennesker som ikke ydet verdslig motstand, men satte sin lit til Kristi kors - for Guds kraft fullendes i svakhet. (2. Kor. 12,9) Senere ble der reist flere kirker, og Selja ble bispesete for Vestlandet. I romersk-katolsk tid ble der anlagt et benediktiner-kloster på øya, og relikvieskrinet ble flyttet til høyalteret i Bergen domkirke. Under reformasjonen ble klosteret så nedlagt og ligger i dag i ruiner. Relikviene ble likeledes plyndret. Ingen vet lenger hvor levningene befinner seg. En rekke Sunniva-ikoner og andre fremstillinger finnes dog bevart; hun avbildes vanligvis med en steinhelle i hånden.
Hl. Sunniva og seljemennene har særlig vært skytshelgener for Vestlandet, men har vært æret helt nord i Troms, og deres festdag Seljevoka eller Sunnivadagen feires den 8. juli. Mange norske jentebarn er kalt Synnøve efter Hl. Sunniva. Selja har vært et pilegrimsmål i tusen år og er det fremdeles. Fremdeles pipler der helbredende vann fra Sunnivas hellige kilde ved hellerne. Og fremdeles er den Hl. Sunniva og seljemennene med de ortodokse troende på Helsfyr og andre steder.

Hl. Hallvard fra Lier

Under Olav den Helliges regjeringstid vokste Hallvard Vebjørnsson (ca. 1020-1043) opp i en kristen familie. Hans foreldre var velstående storbønder og eide gården Husaby i Lier. Moren het Thorny og var Olav den Helliges frende. Faren Vebjørn var kjøpmann. Hallvard var tidlig ven og uselvisk. Han var Thornys førstefødte og fór ofte med far sin på handelsreiser i Østersjø-området. Blant folk fikk han ry som en gjev og gild og rettferdig kristenmann; de mente han var eslet til stordåd. Det var han vel òg, men ikke just slik de hadde ventet seg.
Da Hallvard var treogtyve vintre gammel, skulle han en vårdag fare over Drammensfjorden. I ferd med å legge fra land, hørte han rop og skrik. En gravid fattigkone kom springende; hakk i hæl halset tre karer. Den arme kvinnen tryglet Hallvard om å ta henne med over fjorden.
Barnkona var visst en trellkvinne. De tre mennene hadde beskyldt henne for innbrudd og tyveri, en forbrytelse som kunne straffes med døden. Hun skulle med makt ha brutt opp låsen på et hus; dette til tross for at hun var svanger og svakelig. Lite hjalp det at hun sa seg uskyldig; for hennes stand var rettsvernet slett, og mennenes harme lot seg ikke stagge.
Hallvard var høybåren, kona trellbunden; slike som ham innlot seg efter skikken ikke med slike som henne. Men Hallvard fyltes av medfølelse og tok henne med i båten; til tross for at han var rik, og på tvers av standsskiller, rakte den fromme ut en hånd. Hun fikk sitte i baugen, mens han grep årene. Som den barmhjertige samaritan (Luk. 10,29-37) viser Hallvard at spørsmålet ikke er hvem som er ens neste, men hvorledes man kan vise seg som en neste for den som trenger en.
De rodde for livet. Forfølgerne fant seg kjapt en egen båt og kastet seg på årene. Ute på fjorden tok de til å skrike at ynglingen måtte gi fra seg kjerringa. Var han gått fra vettet denne rikmannssønnen som våget ofre sitt gode omdømme for en tyvaktig tøs?

Hallvard nektet; ei ville han utlevere en barntung søye til ulver. Som kong David kvad: Den som ikke tar imot bestikkelser til skade for én som er uskyldig, skal ikke rokkes evindelig. (Sal. 15,5) Hallvard rokkes ikke; han forsvarer den uskyldige i det opphetede ordskiftet. Olm er øyegnisten fra de tre. Og så - brått spenner én av mennene en bue. Pilen er dødelig og rammer Hallvard i halsen.
Med ett var de tre blitt drapsmenn. Efter å ha slått også den fruktsommelige ihjel, begrov de henne og fosteret i fjæra. Hallvards kropp bandt de til en møllestein og søkkte den ned i fjorden. De fryktet for hevn og måtte for alt i verden skjule sin illgjerning.
Folk fra egnen soknet og lette med vidjekvister, men uten hell. I efterkant oppdaget de imidlertid at kvistene ikke visnet; tvert imot tok de til å blomstre. En tid senere fløt liket og den tunge steinen opp og ble liggende og duppe i vannskorpa i Drammensfjorden. Folk ble forundret over dette merkelige jærtegnet. Således skulle sannheten om Hallvards og den gravide kvinnens bane komme for en dag.
Evangeliet ber oss elske vår neste som oss selv. Hva dere har gjort mot én av Mine minste, det har dere gjort imot Meg, sier Vårherre. (Matt. 25,40) Ved sitt enkle eksempel viste Hl. Hallvard hva disse ord betyr i praksis: Idet han forsvarte en uskyldig kvinnes liv, forsvarte han også Kristus og gav sitt liv for Ham. Av Hallvard kan vi lære at det å være kristen er mere enn bare kirkegang; et kristenliv er et liv hvor man søker å se Kristus i alt, for Han fyller alt i alle (Ef.1,23) og alt er skapt ved Ham og til Ham. (Kol. 1,16) Om denne kristne livsholdning var revolusjonerende i Hallvards vikingtid, er den ikke mindre skjellsettende i vår egen samtid.
Hallvards legeme ble gravlagt på Husaby. Ved graven opplevet folk uvanlige ting, og syke ble helbredet. Østlendingene husket hvilket rettferdig menneske han hadde vært. De forstod at det var tale om en hellig mann og at han var fagnet vel av den allmektige Gud.
Et par tiår efter drapet på Drammensfjorden fikk Adam av Bremen (i Tyskland) vite om Hl. Hallvard av en dansk konge! Det tok altså bemerkelsesverdig kort tid før venerasjonen av helgenen var viden kjent.
Siden har nordmenn bedt om helligmannens forbønner. Helgendagen Hallsok eller Hallvardsvaka feires på dødsdagen 15. mai og ble i tidligere tider helligholdt i hele landet. Gåsungene som vokser på vidjekvistene i mai, minner oss ennå om Hl. Hallvards død. Ikke bare ble Liermannen regnet som skytshelgen for Østlandet, og særlig Oslo; også Bohuslän i Vest-Sverige feiret og feirer ham. I tillegg ble han æret av islendinger, og et Hallvard-billede er funnet på Island. Hl. Hallvard har likevel alltid vært en lokal, skandinavisk helgen. I Borre i Vestfold veller der frem en Hallvardskilde; på dette stedet ble der alt i det ellevte århundre reist en Hallvardskirke. Kirker viet Hallvard fantes i gammel tid flere steder i Norge (og i Sverige.) Hans jordiske levninger ble efterhånden gravet opp fra bakken i Lier og flyttet til Oslo.
Hl. Hallvard fra Lier er fremdeles en ortodoks helgen, og Hallsok står den dag idag oppført i svenske ortodokse kirkekalendere. Han avbildes vanligvis med en kvernstein og somme ganger med pilen som drepte ham.
Snart utviklet imidlertid det fatale bruddet mellom øst og vest seg; Norge og hele Vest-Europa ble avskåret fra den ortodokse kristendommen. Det skulle gå nesten tusen år før ortodoksien atter dukket opp som en åndelig kraft i landet (med unntak av Hl. Trifons misjon og den østsamiske ortodoksi, som vi skal ta for oss i et senere nummer av menighetsbladet.) De norske kristne fulgte pavens romersk-katolske vei, og de norske helgenene ble tatt til inntekt for denne veien. Dermed var der ikke lenger ortodokse tilbake som kunne ære de norske helgenene. Minnet om Hl. Hallvard har dog levet videre blant katolske og protestantiske nordmenn helt opp til vår egen tid - på allehånde vis: I katolsk tid viet man Oslos domkirke og mangfoldige andre kirkebygg til Hallvard; i protestantisk tid har vi fått Oslo byvåpen bestående av et Hallvard-billede og Oslodraktens som er prydet med helgenens billede.

Ordet Hallsok er en forkortelse av Hallvardssvåka. Flere helgenfeiringer (for eksempel Olsok og Jonsok) kalles fra gammelt av våke/vake efter skikken med å feire helgenen hele natten, ofte med bål. Ordet er det samme som det latinske vigilie, som også betyr våke. 

MELLOM MIDGARD OG MIKLAGARD

 –  helgenliv over landegrensene

Theodor væringen og hans sønn Johannes
Hellige Anna av Holmgard (Novgorod)

Finnes det vikinger eller andre skandinaver i den russisk-ortodokse helgenkalender? Og i så fall hvem er disse menneskene, og hvorfor har de fått sin egen festdag i det ortodokse kirkeåret? Nærværende artikkel forsøker å besvare disse spørsmålene ved å utforske livshistoriene til to skandinaviske utvandrere og deres familier. Siktemålet har vært å sammenholde sentrale slaviske og nordiske overleveringer for å gi en mest mulig helhetlig fremstilling av helgenlivene. Det har også vært et mål å peke på deler av den kulturutvekslingen som fant sted mellom Norden og de russiske områdene i de avgjørende årene da kristendommen slo rot både blant slavere og skandinaver.

De hellige protomartyrer Theodor væringen og hans sønn Johannes († 983)[1]

Det russiske riket ble kristnet i år 988 e.Kr. ved Hl. Vladimir. Riket er ikke identisk med dagens Russland, men kaltes Rus’ og var sentrert om byene Kiev og Novgorod. Den dominerende folkegruppen var østslavere. Herskerslekten og andre ved hoffet var imidlertid av skandinavisk avstamning og hadde skandinaviske navn; Vladimirs farmor var Hl. Olga, og hennes navn er opprinnelig det nordiske ’Helga’ uttalt på russisk.
Alt lenge før Valdemars[2] tid hadde der funnes døpte i det store riket. I den gamle russiske krøniken Beretningen om de svundne år forteller munken Nestor om en fredspakt som inngås mellom den russiske fyrst Igor og det bysantinske keiserhus i år 945.[3] Det går klart frem av avtalen at russerne i religiøst henseende består av to hovedgrupper, de kristne og de som holder seg til hedendommen: ”de kristne russere blev taget i ed i den hellige Elias’ kirke, som står oven for bækken for enden af Pasyncaja Beseda og Kozarergaden; det var nemlig sognekirken, for mange varægere[4] var kristne.”
Mange av de kristne var altså skandinaver som hadde reist over de store russiske elver til den gresk-romerske keiserstaden Konstantinopel ( – de gamle nordmenn kalte byen Miklagard; idag kalles den Istanbul – ) for å gå i keiserens tjeneste. En del av disse igjen valgte å slå seg ned i Gardar eller Gardariket, som er det gamle norrøne navnet på russernes rike Rus’.
Den 12. juli 983, omlag førti år etter nevnte fredspakt, ble to kristne væringer lynsjet av mobben på sin egen gård i Kiev. De regnes som Rus’ protomartyrer (førstemartyrer). Der finnes ikke mange historiske kilder til deres liv, men på bakgrunn av kirkelig tradisjon og det som fortelles om de to i Nestor-krøniken (som stammer fra begynnelsen av det tolvte århundre,) kan vi forsøke å danne oss et omriss av deres levned:

I keiserens tjeneste


Den russiske jords aller første martyrer bærer greske kristennavn; faren heter Theodor og sønnen Johannes. Men ikke så fra begynnelsen av:
De eldre russiske prologer kaller faren Tury, hvilket trolig er en slavifisering av det hedenske nordiske navnet Thor.[5] Thor var et vanlig mannsnavn i Skandinavia da som nå. Men i Kirkens historie, både før og siden, har det vært vanlig å gi en konvertitt et nytt, kristent navn; så når Tury i andre kilder omtales som Theodor, kan vi anta at dette er døpenavnet han fikk i .[6]Miklagard
Væringene er i alle fall de første slaviske helgener med disse navnene. I formene Fjodor og Ivan kom navnene senere til å bli svært så alminnelige i Russland.
Den unge Johannes skal ha vært en særdeles from og vakker yngling. Thor var i utgangspunktet en kriger, en leiesoldat i den bysantinske hird eller hær, som så mange andre vikinger var.
Hvor kom så disse to væringene fra? På bakgrunn av de kildene man har tilgjengelige idag, er det ikke mulig å si hvorfra Thor la ut på sin livsens reise. Men han har neppe forestilt seg at han skulle ende sitt jordiske liv som martyr i det store russiske riket. Størsteparten av de skandinavene som drog østover, var fra svenske områder, men vi vet at en del var fra norske. Det er heller ikke umulig at det var Thors forfedre som hadde flyttet ut, og at han selv var oppvokst i Kænugard (russ. Kiev).
Man vet ikke stort om hva som foranlediget krigerens konvertering. Det vi kan anta, er at likesom Olav Tryggvason og Harald Hårdråde, og flerfoldige andre både før og etter ham, var skandinaven i sin ungdom faren i østerled. I den store byen på Bosporos går han i keiserens tjeneste. Staden er overveldende, den kristne verdens, ja hele den kjente verdens sentrum. Hvorenn han vender seg, ser han kirkebygg og klostre. Overalt møter han kristne mennesker. Både titt og ofte hører han folk på gaten og i hjemmene tale om Jesus Kristus; kanskje treffer han nordmenn eller svensker som forteller om den mektige Hvitekrist og hans moder Maria. Før eller siden har man tatt ham med i kirken. I kirkerommet hilses han av de helliges ansikter lysende fra mosaikk-ikonene. Han får føle og lærer å kjenne den treenige Gud, skaperen av himmel og jord. Det lysner ad dag, og et gløtt av evangeliets sol har nådd nordboerens blå øyne. Slik kan det ha gått til.
Kan hende var det for den unge Thor som for Valdemar den Helliges utsendinger noen tiår senere: Under de vakre Gudstjenestene i Den hellige Visdomskatedralen (gr. Hagia Sophia) visste de ikke om de befant seg i himmelen eller på jorden, for i den skjønne katedralen ”dvæler Gud sammen med menneskene.”[7] Det var nemlig dér, i den kristne verdens metropol, at den hedenske kriger ikledte seg Kristus og lot seg døpe.

Tilbake i Gardar

Senere satte Theodor atter sine årer i de russiske elver. Formodentlig var det med en ny iver og med nye krefter han forlot livet ved hoffet. Med evangeliet i kjølvannet og Kristus i hjertet seilte han over Svartehavet og innover det store ukrainske slettelandskapet. Det bar nordover på Dnepr, en av samtidens viktigste handelsveier. Endelig slo han seg ned og stiftet bo i Kænugard. Hovedstaden i det russiske Kiev-riket var et vordende nordre Konstantinopel; om ikke lenge skulle byens kirkekupler skinne i gull. Men da den kristne væringen ankom staden, fantes hverken den fantastiske Sophia-katedralen eller det legendariske Huleklosteret. Kirken hadde ennå ikke slått rot i de østslaviske områdene, og hedendommen rådet grunnen.
På den annen side var der intet entydig fremmed og fiendtlig over hans nye hjemby. Ætlingene etter Rurik (nord. Hrørikr), fyrsteslekten i Gardariket, var skandinaviske av avstamning, og man må regne med at nordisk mål ble talt ved fyrstehoffet. Allerede under væringekongen Askold (nord. Høskuldr) den Velsignede hadde dessuten klimaet tillatt et visst kristenliv i området, slik også nevnte fredspakt vitnet om.
Theodor bosatte seg altså på Dneprs vestre bredd i det som idag utgjør gamlebyen i Kiev. Der stod gården hans, et to etages trehus, og der gav han trolig sønnen Johannes en god kristen oppvekst og oppdragelse.
Theodors Kænugard var et myldrested langs vannveien mellom hedensk og kristen. Et flertall talte slavisk og et mindretall nordisk; et flertall dyrket et indo-europeisk gudepantheon, et mindretall den treenige Gud. Som ortodoks kristen skandinav tilhørte Theodor med andre ord en minoritet i byen. Allikevel levet nok den gudfryktige og velhavende væringen et privilegert liv under storfyrstens vern. I hvert fall må han ha vært såpass formuende etter tjenesten hos keiseren at han ikke led noen nød.
Om hvor, når og med hvem han fikk sin sønn Johannes, forblir imidlertid kildene tause.
Årene som fulgte Hl. Olgas regentskap var preget av hedensk reaksjon og splid i herskerslekten. Som så ofte i russisk historie havnet fyrstesønnene i strid om tronen(e). Ut av brodermordenes blodpøl steg Olgas sønnesønn Valdemar (som i nordiske kilder kalles ’den store’.) Han hadde i årene 977–980 vært i Skandinavia – eller ”hinsides havet” som Nestor kaller det – etter forsterkninger i kampen mot brødrene. Ved væringehjelp maktet han å samle riket.[8] Den norske misjonskongen Olav Tryggvason, som etter oppveksten i Estland ble oppfostret ved Valdemars hoff, var nå høvding over fyrstens hær,[9] men hverken nordmannen eller russeren var ennå døpt.

De første russiske borgere av den himmelske stad

Den nye eneherskeren oppmuntret en renessanse for den gamle religionen og endog menneskeofring: I det Herrens år 983 avgjør Valdemars menn, etter megen krigslykke i nord, at det skal ofres til gudene.[10] Krøniken beretter historien om de to væringenes martyrium, men merkverdig nok uten å nevne dem ved navn[11]:

Der var en varæger [Theodor], og hans gård stod der, hvor den hellige Gudsmoders kirke nu står, den, som Volodimer [Vladimir / Valdemar] lod bygge. Denne varæger var kommet fra Grækenland, og han holdt fast ved den kristne tro. Og han havde en søn, som var smuk på legeme og sjæl. På ham faldt loddet på grund af Djævelens misundelse. Thi Djævelen, som ville have magt over alle, tålte ham ikke, og han var en torn i hjertet; den Lede tragtede efter at udrydde ham og ophidsede folk. Og udsendingene kom og sagde til hans far:
Loddet faldt på din søn, for guderne har udset sig ham. Lad os nu gøre ofring til guderne!

Fyrstens besatte voldsmenn vil ofre Johannes til gudene. Den myndige kriger Theodor fnyser:

Det er ikke guder, men træ; i dag er det til, men i morgen rådner det. For de spiser ikke, ej heller drikker de eller taler, men de er gjorte af hænder i træ. Men Gud er én, Ham tjener grækerne og tilbeder, Han har skabt himlen og jorden og stjernerne og månen og solen og mennesket, og Han har givet det at leve på jorden. Men hvad har disse guder gjort? De er selv gjorte. Jeg giver ikke min søn til djævlene.

Den hellige holder fast ved troen på Skaperen, til hvem han er døpt. Utsendingenes ”guder” er intet annet enn deler av skaperverket; de kan umulig være sanne guder. Mennene syntes ikke mye om denne forklaringen; de oppildnet befolkningen og vendte mannsterke tilbake:

Da tog de våben og gik mod ham og brød gården op om ham. Men han stod på svalegangen sammen med sin søn. De sagde til ham:
Giv din søn hid, at vi kan skænke ham til guderne! – Men han sagde:
– Hvis de er guder, så lad dem sende en gud blant sig for at tage min søn! Hvad skal I bruge ham til?
Og de råbte op og huggede svalegangen ned under dem, og således slog de dem i hjel. Og ingen ved, hvor de lagde dem.

På voldsomt vis gjorde den tallmessig overlegne mengden kort prosess med de forsvarsløse helligmennene. Hl. Theodor nektet å gi etter eller vike. Han måtte gå i døden med sin sønn fordi de var et utskudd, en del av en liten troende menighet i et land som fortsatt satte sin lit til andre makter. De ble offere for de besattes nidkjærhet, likesom Hl. Stefanus, Kirkens første martyr, ble steinet foran den ennå ikke omvendte Paulus’ øyne.[12] Ved sin ydmykhet og sitt nederlag vitner den gamle krigeren om den allmektige Gud, skaper av alt synlig og usynlig, for kraften fullendes i svakhet.[13] Drapet på disse blodvitnene ser ut til å ha gjort et merkelig inntrykk på russerne, og særlig på storfyrsten selv: Valdemar den store lot seg døpe bare få år senere.
Ifølge enkelte kilder skal Olav Tryggvason, Valdemars fostersønn, ha bidratt til omvendelsen av Gardar etter å ha blitt primsignet (blitt katekumen) i Miklagard.[14] Skal vi tro overleveringene, var det væringenes gård som ble valgt som skueplass da fyrsten døpte sitt folk og således vant seg navnet Valdemar den Hellige. På samme sted ble der noen år senere reist en kirke; den såkalte Tiende-kirken (som også nevnes i sitatet ovenfor) ble viet Den allhellige Gudføderskens hensovnelse. Både Hl. Olgas og Hl. Valdemars levninger ble så stedt til hvile i denne store helligdommen.
I Kiev-Huleklosterets fedrenebok paterik) beskriver den lærde biskop Hl. Simon av Vladimir og Suzdal (1226) en viss Leontij som ”the third citizen of the land of Rus” together with the two Varangians, to be crowned by Christ, for whose sake he suffered.”
De to væringene er selvfølgelig Theodor og Johannes. Siden har de to martyrene blitt kalt de første russiske borgere av den himmelske stad. Deres inntreden i den himmelske stad feires den 12. juli og relikviene hviler i Huleklosteret i Kiev.

HELLIGE ANNA AV HOLMGARD (1001 – 1050)

Som en himmelskt lysande stjärna framträdde du från Västern. Du förunnades antaga den ortodoxa tron och i den frambragte du en välsignad frukt åt det heliga, ryska landet, heliga, rättrogna furstinna Anna. Du älskade Kristus av allt ditt hjärta och du bevarade hans rättfärdighet och lagar. Då vi i dag firar ditt allraheligaste minne, mottager vi därför genom dina förböner syndernas förlåtelse.

En middelaldrende nonne ved navnet Anna sovnet hen i Novgorod 10. februar 1050. Da hun gikk bort, hadde hun en rikholdig livshistorie bak seg: Hennes mor var av slavisk kongsætt. Hennes far het Olav ”Skötkonung” Eiriksson (965 – 1022) og var svenskekonge fra 995.

En ettertraktet ungmøy

 Omkring år 1000 skal Olav ha latt seg døpe av Hl. Sigfrid, og alt tyder på at den svenske prinsessen fikk en kristen oppdragelse av sin nyomvendte far i Sigtuna.[17] Navnet hennes var opprinnelig Ingegjerd Olavsdatter. Hennes dannelse stod ikke tilbake for hennes høye byrd; hun ble gitt en eksepsjonelt bred utdannelse innen religiøse emner, historie og litteratur.[18] Ifølge Snorres Heimskringla var hun både klok og vakker.
Norskekongen Olav Haraldsson (som vi kjenner som Olav den Hellige) ”syntes ofte det var godt å snakke med sine trofaste menn om Ingegjerd kongsdatter.”[19] Da Olav til sist gjorde sine hoser grønne og (gjennom en beilermann) antydet at han ville be om hennes hånd, forteller sagaen at ”Hun rødmet og svarte langsomt og sindig: ’Jeg har ikke tenkt på hva jeg ville svare på det.’” Man kan bare forestille seg hvorledes hun kjemper for å bevare fatningen.
I maktkampen som ifølge sagaen utviklet seg mellom den herskesyke sveakongen og hans norske navnebroder, ser det ut til at Ingegjerd stilte seg som en megler på Haraldssønnens side idet hun oppfordret faren til å slutte fred med Olav ”Digre”. Snart trolovedes hun med nordmannen for å bli dronning av Norge. Lite visste hun vel da om at hun aldri selv skulle få sitte på den norske trone, hva derimot hennes halvsøster og til og med hennes egen datter i fremtiden skulle gjøre.
Meget motvillig godtar sveakongen Ingegjerds trolovelse. Når Ingegjerd skryter av nordmannen, svarer faren nidskt: ”enda så stor kjærlighet som du har fått til denne digre mannen, så skal du aldri få ham, og ikke han deg heller.”
Etter en tid frir imidlertid den russiske fyrsten Jaroslav den Vise. Jarisleiv (som de norrøne kildene kaller ham) er en kristen Rurik-ætling, sønn av Valdemar den Store som døpte Gardariket og av den nordiskættede Ragned Ragnvaldsdatter. Dette var et parti etter sveakongens hjerte; han tok det ”på aller beste måte”, som sagaen uttrykker det. Faren bryter dermed Ingegjerds forlovelse og lar Olav den Hellige få Ingegjerds halvsøster isteden. Den hellige kvinnen ble ofret på maktkampens alter. Arrangerte ekteskap var ikke uvanlige på denne tiden; motvillig adlød den unge jomfruen sin far.
Bruddet skal ha vært et tungt nederlag for Olav Haraldsson og Ingegjerd. Flere kilder antyder at der var mere enn allianser mellom de to. Den legendariske Olavssagaen forteller at Ingegjerd bebreidet sin far for bruddet med et hjertesukk: ”Det kan berre skje fordi eg er utan lukke.” Om norskekongen selv heter det: ”Så dårleg lika han dette at han drakk lite og ofte ville vera åleine.” Da Astrid kom til den nedtrykte nordmannen, i søsterens sted, forklarte hun at ”Ingegjerd baud meg å akta deg meir enn andre menneske.” Selv om ingen av de nordiske kildene synes å kjenne til Ingegjerds helgenstatus, er det som om hennes verdighet stråler ut av søsterens ord: ”Det kan godt bera til at Ingegjerd er ei heilt uvanleg kvinne,” sier Astrid; ”Vise menn seier at den kvinna er gjævast, som tener.”[20] Og prinsessen er nok en helt uvanlig kvinne; i hvert fall finnes der flere beretninger om hvorledes Ingegjerd på sitt eget vis redder dødsdømte menn fra deres bane.
Med forlovelsen går det slik til: Hun gir etter på den betingelse at hun skal få Aldeigjuborg (russ. Staraja Ladoga) og dertil hørende jarlsrike i brudegave. I tillegg krever hun at Hl. Olavs venn, hennes egen frende Ragnvald jarl, får følge henne østover. Han har nemlig havnet i svenskekongens unåde og skal henges til sommeren. Således frelste hun jarlen.

I Holmgard

 Det er sommer når den vakre kvinnen Ingegjerd og slektningen Ragnvald legger fra land. Sammen seiler de innover de store russiske slettene på elven Volkhov i år 1019. Deres mål er handelsstaden Holmgard (russ. Novgorod). Ved Jarisleivs hoff finnes allerede svenske og norske væringer leiet inn av fyrsten som forsterkninger i tronfølgestriden. Så snart den svenske festemøyen går i land i Holmgard og sitt nye hjemland, møter hun trolig mang en skandinav.[21] Ikke desto mindre er byen ny og fremmed for henne.
Storfyrstinnen omtales i russiske kilder som Irina. Kan hende var det nordiske navnet vanskelig for det slaviske flertallet i Gardariket. Uansett var Irina kristennavnet hennes, og den hellige stormartyren Irene av Thessaloniki hennes navnehelgen.[22]
Vel fremme i Gardar forærer Ingegjerd Ragnvald Aldeigjuborg. Området som senere fikk navnet Ingermanland (russ. Ingrija), skal ifølge enkelte tradisjoner være oppkalt etter Ingegjerd selv.[23]
Snorre forteller at ”I Holmgard var freden så hellig at etter loven der skulle en drepe hver den som drepte en annen uten dom.”[24] Litt av hvert kan saktens sies om en slik fred. Navnet Irene betyr i hvert fall ’fred’ (mens ektemannen på den annen side er oppkalt etter en dragedreper – hans døpenavn var nemlig Georg.) Da Jaroslav lå i strid med broren Mstislav, fortelles det at Ingegjerd utfordret fyrsten, men Mstislav nektet å slåss med en kvinne og måtte dermed gi tapt.[25]
Salig er den som skaper fred, og Ingegjerd er virkelig en fredsæl kvinne. Det var ikke bare i ungdommen hun fikk megle mellom mektige menn. Den islandske Emundssagaen beretter om den norske vikingehøvdingen Emund Hringsson som reiser til Ingegjerd og Jarisleiv i Holmgard. Sagaen fremstiller fyrstinnen som en klok, mektig, gavmild og høyt aktet person som heller skaper fred enn egger til strid. Før ett av slagene venter troppene kun på Ingegjerd, ”hon som har beslut för dem alla även om kungen är deras härförare. ”Hun kommer ridende inn på scenen, men blir lurt og tatt til fange. Endelig tilbyr hun seg å megle mellom de stridende brødrene, og på det viset blir der fred i Gardar.>[26]

Gjevt besøk fra nord

 Ingegjerd taler med Emund; hun ivrer svært etter å høre nytt om Olav Haraldsson, den forhenværende festemannen som nå er blitt hennes svoger; han har jo giftet seg med Astrid. Imidlertid får fyrstinnen snart stillet sin nysgjerrighet; Olav drar som vi vet i eksil til Russland. Det er ingen tilfeldighet at når Olav og følget i 1028 blir nødt til å flykte fra fiendene i Norge, velger han å gå i utlegd nettopp hos Ingegjerd og Jarisleiv. Der blir han tatt vel imot. Dette er årene som leder frem mot Stiklestad, og alle skjønner at Olav har nådd et kritisk punkt; han er innadvendt, grubler tungt og vurderer å gå i kloster.[27] På den annen side forteller Emundssagaen at Olav og Ingegjerd ”älskade varandra i hemlighet” – hva nå dét måtte bety.[28]
Det var nok mere enn ett problem som plaget Olav. Et dikt er bevart som ifølge skriftet Olafi konungi skal være kvedet av helgenkongen selv til sin ungdomskjærlighet mens han oppholdt seg i Gardarike. Om det er ekte, viser det både hvilken stor skald Olav var, og hvilken dyptfølte, nesten sorgtunge kjærlighet han nærte til henne han aldri kunne få:[29]

Høit fra haugen saa jeg
fager ganger føre
kostelig byrde: kvinden
med klare øine
– Al min ro har de røvet,
hver har sin synd at bære –
Venlig satt hun paa hesten,
tvang den i trav over tunet.
Før var hun – mænd det mindes –
lik det frodige, fagre
træ som trives og trofast
blomstrer aar efter andet.
Braatt er det bleknet i Gardar,
træets lysende løv,  –
endda den altid er vakker,
panden, den guldbaand-prydede.

Hvorledes forholdet mellom de to utviklet seg, vet vi intet om; følgende to mirakelhistorier gjengis imidlertid i flere kilder:
Ingegjerd gav sine barn en grundig kristen oppdragelse såsom hun selv hadde fått det i sin tid. Men det var ikke bare hennes egne barn som lærte å elske den fromme kvinnen. Snorre vet å fortelle at storfystinnen blir oppsøkt av en mor med en syk gutt. Ingegjerd svarer at hun nok ikke kan helbrede ham, men at de skal gå til Olav som vil gjøre det; ”hils ham fra meg hvis han ikke vil ellers,” sier Ingegjerd.[30] Dette viser på sin side ikke bare hvilken age fyrstinnen kjente for Olav, men også hvilken anseelse hun selv nøt i riket – og ikke minst hva navnet hennes betød for nordmannen som på hennes bud straks helbredet pjokken.
Det kan se ut til at Ingegjerds eldstesønn Valdemar (russ. Vladimir) har vært blind som liten, for ifølge den norske poeten Sigvat Skald, som fulgte Olav til Gardar, fikk Valdemar Jarisleivsson synets gave av Hl. Olav.[31]
Olav forlater til slutt Gardariket, til tross for fyrsteparets innstendige protester. De ber ham bli og overta styringen av Bulgaria, men han avslår; han har fattet sin beslutning og går Stiklestad og martyriet bravt i møte. Sønnen Magnus, som siden vant seg navnet ’den gode’, etterlater han i deres varetekt.

Storfyrstinne i Kænugard

 Fra slutten av 1020-tallet flytter Jarisleiv og Ingegjerd makttyngdepunktet smått om senn over på Kænugard, de russiske byers moder. Paret lar etterhvert tenåringssønnen Valdemar Undergjøreren (1020 – 1052) – som er oppkalt etter den navngjetne farfaren – overta styret i Holmgard. Likesom sin jevngamle stebror Magnus, blir han ungdomskonge.
Men i Kænugard huser fyrsteparet også en annen skandinav, nemlig Shimon (nord. Sigmundr) Væringen.[32] Han er kjent gjennom Kiev-Huleklosterets fedrenebok, hvor der fortelles at han hadde flyktet fra sitt hjemland, men ble vel mottatt ved hoffet i Kænugard. Hans underfulle bedrifter spiller en avgjørende rolle i byggingen av Guds Moder-kirken i Huleklosteret.[33]
Kiev er i ferd med å vokse seg stor, og Ingegjerd og maken gjør en formidabel innsats i utviklingen av et Konstantinopel-ikon. Krønikeforfatteren Nestor berømmer dem for å styrke Kirkens stilling, og særlig for å ha reist Visdomskatedralen (1037) og Hl. Georgs og Hl. Irenes klostre – viet parets navnehelgener.[34] Irene-klosteret skal være det første nonneklosteret i Gardar.
Det var også på denne tiden Hl. Hilarion av Kiev holdt sin velkjente preken Om loven og nåden. Prekenen er retorisk henvendt til storfyrstens hensovnede far, Gardarikes opplyser Valdemar; men det er fyrsteparet selv, Jarisleiv og Ingegjerd, som er de egentlige adressatene og tilhørerne:

Rise, honored head, from your grave; rise, cast off sleep, for you are not dead but sleep to the day of the common resurrection. … Rise, see your son George [Jarisleiv], see your progeny, see your dearly beloved … Likewise look upon her, your pious daughter-in-law Irene [Ingegjerd], see your grandsons and great-grandsons, how they live, how the Lord has preserved them, how they profess the faith with a devotion like your own, frequent the holy churches, praise Christ, bow before his name. See, too, the town shining in grandeur, see the churches flourishing, see Christianity growing, see the city gleaming with the light from the holy icons and fragrant with thyme and vocal with praise and sacred chants raised to God.[35]

Fyrsteparet er ansvarlige for å ha utviklet og stålsatt kristendømmet i det russiske riket. Hl. Valdemar har sådd frøet; Jarisleiv og hans fromme viv har dyrket det frem. Sammen har de bidratt til å skape en atmosfære hvori troslivet kan modnes og vokse fritt og uhindret.
Hva slags forhold som utviklet seg mellom Hl. Olavs halvbror Harald Hårdråde og Ingegjerd, forteller kildene lite om. Harald bodde nemlig hos dem et par-tre år på vei fra Stiklestad til Miklagard. Da han flere år senere vendte tilbake på vei til Norge, fridde han til datteren deres, Elisaveta, ”Gardarikets vakre møy” som Harald kalte henne.[36] I Norge kaltes hun Ellisiv og var dronning i en tyve års tid. Paret drar fra Kænugard i 1045, etter å ha giftet seg året før, og seiler nordover langs elvene om Aldeigjuborg og Sigtuna på vei til Norge.[37] I Norge føder Ellisiv datteren Ingegjerd Haraldsdatter oppkalt etter sin hellige mormor.
En mannsalder senere gifter kong Sigurd Jorsalfarer seg med en annen ortodoks prinsesse, nemlig Malmfrid, datter av Mstislav den Store. Hun blir dronning i Norge etter Sigurds opphold i Bysants. Malmfrid er Ingegjerds tippoldebarn.

 Ingegjerds siste år og ettermæle

Det samme året grunnlegger Ellisivs nylig omtalte storebror den yndige Sophia-katedralen i Holmgard. Ingegjerd selv må på denne tiden ha blitt en svært religiøs person. Hun har født ti barn inn i familien og opplevet mang en fåfengt strid. Kanskje er den vakre og vellykkede kvinnen blitt sliten og trett av denne verdens viderverdigheter, av hoffintriger og kjærlighetsaffærer; kanskje er det hele blitt idelig tomhet for henne. Kanskje ønsker hun å vie resten av sitt liv til sann kjærlighet. På sine eldre dager gir hun hele sin kropp og sjel til Vår Herre og går i kloster. Hun når den strengeste vigselen, schema. Ved overgangen til denne får hun, som skikken tilsier, sitt nye navn Anna. Så vidt man vet, er hun den første fyrstelige i Rus’ som går i kloster i livets siste tumletid, slik flere bysantinske keisere og keiserinner hadde gjort før henne.
Fyrstinnen sovner inn i Holmgard i 1050, beretter krøniken, men Nestor nevner henne merkelig nok aldri ved navn.[38]
Fire år etter Hl. Annas bortgang bryter den latinske patriarken av Roma (paven) med de ortodokse patriarkene, og Vest-Europas kristne er formelt sett ikke lenger i kommunion med de ortodokse. Således blir Hl. Anna av Holmgard likesom Hl. Olav av Norge ikke bare et levende bevis på kulturelle bånd mellom øst og vest i Europa, men også vitnesbyrd om den udelte katolske og ortodokse Kirke.

Både Hl. Anna og den fromme sønnen Hl. Valdemar Undergjøreren æres som kirkebyggere og klosterstiftere. Det er mulig at det nettopp var én av dem som grunnla Olavskirken i Novgorod. Kirken, viet Olav den Hellige, ble nemlig reist en gang på midten av tusentallet.[39] Det er heller ikke usannsynlig at de fikk reist en Olavskirke i Kiev – en slik fantes jo både i Konstantinopel og altså i Novgorod – men vi har ingen kilder som bekrefter at Kiev var velsignet med en Olavskirke.
Snart begynte folk i Holmgard å ære Annas levninger som fantes i Sophia-katedralen og hvorved der ifølge tradisjonen skal ha skjedd mangfoldige mirakler. Hl. Anna av Holmgard feires av Kirken på sin utåndelsesdag 10. februar. Den 4. oktober feires Hl. Valdemar Undergjøreren, men også denne dagen feires moren. Det er særlig i det kirkelige sentrum Novgorod venerasjonen av de to har blomstret. Fem hundre år etter deres bortgang var festen tydeligvis utbredt, for da vedtok nemlig tsar Ivan den Grusomme at de to helgenene skulle feires til evig tid!

I et særskilt tropar som synges til Hl. Annas ære, heter det:

Som en himmelskt lysande stjärna framträdde du från Västern. Du förunnades antaga den ortodoxa tron och i den frambragte du en välsignad frukt åt det heliga, ryska landet, heliga, rättrogna furstinna Anna. Du älskade Kristus av allt ditt hjärta och du bevarade hans rättfärdighet och lagar. Då vi i dag firar ditt allraheligaste minne, mottager vi därför genom dina förböner syndernas förlåtelse.

Dette kontakiet synges på hennes festdag:

Du ärevördiga i kärlek till Herren föraktade du längtan efter vila! Du lät din själ upplysas genom faror och besegrade i kraft odjuren. Tillintetgör genom dina förböner vedersakarnas bedräglighet.

Også dette tropar synges til hennes ære:

I dig, o Moder, bevarades den gudomliga avbilden, du tog ditt kors och efterföljde Kristus; genom dina gärningar lärde du dig förakta det förgängliga köttet och att vårda själen, den odödliga skapelsen. Därför fröjdar sig, saliga Anna,
din själ med helgonen.[40]

I

Eskildstuna i Sverige finnes der idag en ortodoks menighet viet Hl. Anna av Holmgard. Hun regnes blant ortodokse som Sveriges skytshelgen.

Til åpningssiden for Hl. Nikolai ortodokse menighet

---

[1] Alle angivelser av årstall i denne artikkelen er naturligvis omtrentlige. Ingen av de kildene vi har, er så nøyaktige eller så historisk sikre at det er mulig å fastslå eksakt tidspunktene eller hendelsesforløpene denne artikkelen tar for seg. [2] Valdemar er den nordiske formen av Vladimir. I den grad det virker naturlig, men uten et forsøk på å være konsekvent, har jeg brukt de gamle nordiske navnene på byer og mennesker i artikkelen. Slavere får ha meg unnskyldt. Det slaviske eller evt. det nordiske navnet er anført i parentes. [3] Nestors krønike: Beretningen om de svundne år (oversatt og kommentert av Gunnar O. Svane), Højbjerg 1983: 50-55 [4] Væring (norr.) / varjag (russ.) brukes normalt om nordiske krigere i vikingtiden som gikk i tjeneste hos russiske eller bysantinske herskere, men krøniken synes å bruke ordet om skandinaver i alminnelighet. Forøvrig kan det virke noe forvirrende at begrepet russere i denne delen av historien stundom bruktes om de innvandrede skandinavene, stundom om østslaverne.
[5] Enkelte mener også han kan ha hett Ottar. [6] Nestors krønike: 270. [7] Jvf. ibid: 97 [8] Ibid: 72f [9] Snorres kongesagaer, (oversatt av A. Holtsmark og D. A. Seip), Oslo 1979: (1) 136f [10] Denne menneskeofringen skal være den eneste som er kjent fra slavisk hedendom. Man har derfor tenkt seg at det er innflytelsen fra de nordiske hedningene i Rus' som førte til episoden. [11] Nestors krønike: 79f [12] Apostlenes gjerninger kap. 7 [13] 2 Kor. 12,9 [14] Først og fremst Odd munk Snorresson: Soga om Olav Tryggvason (overs. M. Rindal) Oslo 1977: 44-46 [15] The Paterik of the Kievan Caves Monastery, (overs. M. Heppell) Cambridge 1989: 118 [16] Russkije svjatyje: zjitija sobrala monakhinja Taisija [Russiske helgener: vitaer samlet av nonnen Taisia] (red. N. Nikolajuk) St. Petersburg 2001: 415 [17] Adam av Bremen: Beretningen om Hamburg stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden, (overs. m.m. ved B. T. Danielsen og A. K. Frihagen) Oslo 1993: 90 [18] Russkije svjatyje: 133
[19] Snorres kongesaga: (1) 258. For henvisningene til Snorre i det følgende, se forøvrig side (1) 258 – 290 [20] Den Legendariske Olavssaga (oversatt fra norrønt av K. Flokenes), Stavanger 2000: 48f [21] På Bolsøya i Møre og Romsdal er der for eksempel funnet en sølvmynt slått av Jaroslav i Novgorod. Man regner med at dette er deler av lønnen til en norsk væring i fyrstens hær. [22] De tre ulike navnene Ingegjerd, Irina og Anna har ledet enkelte forskere og andre til å mene at det er tale om to eller tre ulike kvinner. I tråd med tyngden av ortodoks tradisjon og de kilder som har vært tilgjengelige i forbindelse med denne artikkelen, forutsettes det at det er tale om én kvinne. Det er da også en velkjent sak at helgener fra Russland gjerne har ett slavisk/nordisk navn og ett døpenavn. Dersom de har gått i kloster, har de normalt enda ett.
[23] Rune Edberg, Ingegerd: Olof Skötkonungs dotter: ett kvinnoöde från vikingatiden, Sigtuna 1997: 17
[24] Op. cit: (1) 125 [25] Russkije svjatyje: 133 [26] Mats G. Larsson, Rusernas rike. Nordborna och Rysslands födelse (Boken gjengir også Emundssagaen in extenso), Stockholm 1993: 145ff
[27] Snorres kongesagaer: (2) 81 [28] Larsson, Rusernas rike: 165
[29] Saga Óláfs konungs hin helga. Den store saga om Olav den Hellige, Oslo 1941: 820; diktet er sitert etter en gjendiktning i Fredrik Paasches Olav den hellige, Kristiania 1921: 57 [30] Op. cit: (2) 82
[31] Ibid: (2) 117
[32] The Paterik of the Kievan Caves Monastery: xlvi-xlvii
[33] Kiev-Huleklosterets fedrenebok (overs. f. Johannes Johansen) Bøverbru 1996: 53ff [34] Op. cit: 126
[35] Anthology of Old Russian Literature (red. Ad. Stender-Petersen) New York 1954: 109ff; oversettelsen til engelsk er sitert etter N. K. Gudzy, History of Early Russian Literature (overs. S. W. Jones) New York 1949: 88 [36] I et kvad Harald selv skal ha diktet ifølge Snorre. Se Snorre Sturluson, Norges kongesagaer, (red. K. M. Andresen og Ø. Fonnes), Oslo 1997: (2) 127 [37] Edberg, Ingegerd: 43f [38] Se forøvrig Edberg, Ingegerd: 37ff
[39] Larsson, Rusernas rike: 106f
[40] Sitert etter Edberg, Ingegerd: 51

Gudstjenester
Ortodoks i Norge
Bergen
Rogaland
Neiden
Hl. Trifon skita
Johnsegardsakademiet
Aktuelt fra menigheten
Fra menighetsbladet